Klare mål eg hadde i mitt fyrste innlegg på denne bloggen var at eg skulle lære meg verktøyet for blogging i “WordPress”, og eg ville lera meg å blogge. Desse måla følar eg så absolutt at eg har lert meg og eg er veldig glad for det. Eg hadde som mål å læra meir om internett også, og eg følar at det har eg ijallefall gjort i forelesningane vi har hatt i dette faget. Ein ting som framleis er ein smule uklårt for meg etter dette året er litt om kva som gjer ein blogg så popular. Nokre kristeriar for dett har eg fått med meg. At man må skilje seg ut med noko spesiellt og eg har funne ut at man gjerne må vera litt kjendis for å ha ein blogg nokon vil følgje med på, eller vera meget politisk aktiv og komme med politiske ståstader som verkar tiltrekkande for nokon.

Uansett så har eg og funne populære bloggar som eg har ingen aning om kvifor er så populære….

Eg synes dette året har gått fort og at eg har lært masse nyttig i dette faget som eg kan bruke i resten av mitt liv. Ein fagblogg følar eg at eg har lært mykje av, og eg har på ein måte blitt tvinga til å reflektere over ting og drøfte saker og ting som eigentleg er veldig interessante, og dett følar eg at eg har godt av. God ide med ein fagblogg.

Men no seier eg offisielt hadet til fagbloggen. Det er jo litt herleg også

Denne artikkelen handlar om utviklinga frå dei klassiske papiravisene til framtidas multimedieteknologi på nettet, og den ser på nye endringar i redaksjonen samt ulike nye teknologiske grep som bør bli prioritert i no i nyare tid. skal møte fremtidens multimedieteknologi på nettet.

Som vi veit har det vore ei enorm utvikling innanfor dette med aviser. No ligg om eg tør seie ca ALLE papiravisar som nettavisar på den digre plattformen internett, og alle som då har tilgong på internett har tilgont til avisene ein før gjekk og kjøpte i butikken. Hadde vi sagt at det kom til å bli sånn for nokre tiår tilbake, hadde folk aldrig trudd på oss, men no er det ein realitet at nettavisene moglegens vil ta over for papiravisene etterkvart som tidas går og papiravisane missar generasjonen som er van til å kjøpe dei.

Korleis ei nettavis er i forhald til ei papiravis er jo noko å snakke om. Internett i dag har jo alle verdas moglegheiter, og nye medie som lyd og film er blitt ein del av den avisa vi ser på nettet.

Som eg har lese i artikkelen “Convergense calls” :

“In June 2007, one of the UK’s largest newspaper
publishers, Trinity Mirror, announced the start of ‘an overhaul of all its regional
newspaper websites’, with ‘greater emphasis on multimedia, with video content prominent
on the front page’ (Stabe, 2007a). In the same month the Johnston Press, one of
the UK’s four largest local newspaper publishers, talked about creating ‘a true multimedia
experience for our users’ (Stabe, 2007b). Their Lancashire Evening Post newsroom has
been at the forefront of the company’s multimedia strategy with ‘every member of editorial
staff [now producing] video and online stories’ (Smith, 2007). At the national level
The Daily Telegraph launched a ‘“news-on-demand” video service’ in September 2007,
at the same time as the Guardian was promising ‘“serious investment” in its own video
team’ (Press Gazette, 2007).”

Her står det svart på kvitt at video og lyd nettopp er blitt eit viktig verkemiddel i nettavisane og dei er sentrale teknologiske faktorar som lar seg gjere i ei nettavis.

Så dei tradisjonelle mediene har blit uutvikle ganske kraftig. Som følge av dette er det vi kallar mediehus blitt ein faktor. I medihusa er redaksjonen frå la oss seie tv, radio og aviser samla under eit og same tak, eg dei samarbeidar om sakene sine og får ting fortare ut på lufta. Skilnaden på dei ulike mediene er blitt forminska og den same bruken av teknologi går igjen i dei forskjellige mediane. For eksempel kan ein video bli brukt både i fjernsynssending og i nettavisa, medan lyden på videoen kan bli brukt i ei radiosending. Veldig enkelt og greit. Dette står det og noko om i artikkelen:

“The use of Flash video is giving organizations such as the BBC more
flexibility in the way they present video stories, allowing for embedded content to be
played directly off the page. Experiments have been very successful, and journalists will
have to come to grips with the way it can bring an extra dimension to a story.”

Om vi ser på dei avisene vi har her på Sørlandet og den lokale avisa Fædrelandsvennen, ser vi at dette med nye multimedia har teke form i nettavisa. Nettavisa til Fædrelandsvennen har fått det forkorta navnet fvn.no, og her finn vi alt det vi søker i ei traadisjonell papiravis.

I nettavisa fv.no finn vi multimodalt innhald som lydbileteseriarmed tekst, vi finn nokre filmsnuttar i avisa, og dei har tilogmed eit live nettkamera aom filmar forskjellige stader på Sørlandet.

Dette er ting vi absolutt ikkje finn i ei tradisjonell avis, og eg meinar at avisenes utvikling har ein positiv boge. Eg meinar at nettavisanes tid er komen og at dei kjem til å bli for ei god stund.

Kva veit vi om nettbrukaren? Vi lærte i forelesningen 06.04-10 at nettbrukaren:
¤ Sit aleine med datamaskinen
¤ Man ser ikkje på nettet, man gjer noko sjølv
¤ Mottakaren forventar å kunna kontrollera og kommentera innhaldet
¤ Mottakaren forventar at det alltid er meir stoff tilgjengeleg hvis man skulle ynskje å fordjupa seg

Eg følar så absolutt at denne presentasjonen oppfyll dei punkta som står ovanfor her. I denne multimediepresentasjonen får vi vite alt om ulukka som skjedde og dei pårørande fortel sine eigne historiar gjennom den og lydar, tekst, bilete og videosnuttar. Kombinasjonen av lyd og bilete i denne presentasjonen gjer deg ein spesiell følelse av nærleik til det som skjedde i ulukka. Presentasjonen startar med ei framside med forskjellige nodar og lenkjer som lesaren kan trykkje seg videre meg. Her er det eigne valmoglegheiter for lesaren. Lesaren kan velje sjølv kva han vil sjå og ikkje sjå i sitt eige tempo. Det er også lenkjer som visar til andre nettstader som også handlar om denne ulukka som lesaren kan trykkje på for å fordjupe seg i stoffet. Dette synes eg er eit stort pluss i denne presentasjonen.

Vi lærte og om tre viktige nivåar innanfor å produsere multimedia i forelesninga 06.04-10:

1. Samandrag som gir publikum ein grunn til å ville sjå og utforske meir.
2. Opnar opp historia ved å gje meir informasjon.
3. Gje publikum moglegheit til å grave seg ned i detaljar etter eige ynskje.

Desse tre punkta her vil eg seie er kjernen når man skal lage ein god multimedieproduksjon av kvalitetsstoff. Eg synes at Bergens Tidende har fått dette bra til i forbinding med multimediepresentasjonen om Alexander Kielland ulukka, og trur at folk som er pårørande, interesserte i eller tilknytta ulukka kan få mykje glede og informasjon utav denne presentasjonen.

Som vi lærte i forelesninga 16.02.10, er det vanskeleg å definere sjølve ordet Journalistikk. Men vi har journalistiske idealar som fortel korelis pressa skal vera. Slik som i Pressekonvensjonen som er ein stor rapport som blei laga i 1947. I den står det at:
1. Pressa må gi ei truverdig, grundig og intelligent redegjerelse av dagens hendingar, og settje dei inn i ei samanheng som gjer dei meiningsfulle.
2. Pressa må tilby eit forum for meiningsutvikling og debatt.

Dette er altså eit slags styringsverktøy for dei journalistiske ideala. Og med tanke på desse to momenta, så følar eg at det kan verte vanskeleg for ein amatør, som for eksempel ein vanleg bloggar å verke truverdig i forhold til fakta om saken og kjelder. Det er risikabelt å publisere stoff frå amatørar sidan ein kan ikkje alltid vera 100 % sikker på at det dei skriv er sant. Men i forhold til det som står i punkt 2, så er jo internett og blogging heilt ideelt som eit forum for meiningsutvikling og debatt. Det er jo ofte at nettaviser brukar massen til hjelp for å utvikle stoffet sitt. Dei kan etterlyse bilete, augnevitner, meiningar og haldningar frå publikum. Og redaksjonen kan då velje å ta med saker som publikum sendar inn til dei og dette bidrar til at omfanget i stoffet dei skriv om vert større, ein får mange forskjellige syn på saka, og dei vert diskuterte fram og tilbake i form av kommentarar og blogging.

Om du går inn på nettavisa til Aftenposten, kan du trykke på ein link som heiter meiningar, og der finn du forum for diskusjon blant lesarane, mange forskjellige bloggarar som belys sitt synspunkt av ein sak, mange kronikkar og masse kommentarar som lesarane sjølv kjem med. Og dette hjelp til med å få større perspektiv på forskjellige saker som aftenposten skriv om. Ein kan ikkje vera sikkert på om alt det som lesarane skriv er heilt riktig i forhold til fakta, men det kan ein bedømme sjølv. Om dette er journalistikk slik den skal vera i følge pressekonvensjonen er eg heller usikker på. Og eg trur at statusen til dei profesjonelle journalistane kan verte svekka. Publikum kan bli av den oppfattninga av at “dette er jo noko som alle kan gjere”. Akkurat slik det står i kronikken på newyorker.com.

“Millions of Americans who were once in awe of the punditocracy now realize that anyone can do this stuff—and that many unknowns can do it better than the lords of the profession,”

Dette er noko Glenn Reynolds som er Lovprofessor i University of Tennessee har skreve i boka si: “An Army of Davids: How Markets and Technology Empower Ordinary People to Beat Big Media, Big Government and Other Goliaths.” Han er opererar også ein av dei ledande bloggane i Amerika, Instapundit.
Eg følar at publikum har masse og bidra med til nettjournalistikken, særleg når det gjeld dette med å få ferske bilete og fyrstehandskunnskap om hendingar som skjer. Særleg hvis det skjer ei tragisk ulukke, som i 2001, 11 September, då terrorengrepet på Twin Towers, World Trade Center i USA fant stad. Då er det bileta som vanlege folk i gata har teke som er aktuelle å bruke i nyhendeoppslaget, sidan dei var i gata då det skjedde og fekk med seg alt som skjedde på kamera.

“Any time that big news happens unexpectedly, or in remote and dangerous places, there is more raw information available right away on the Internet than through established news organizations. The most memorable photographs of the London terrorist bombing last summer were taken by subway riders using cell phones, not by news photographers, who didn’t have time to get there.”

Dette er vanleg for mange nyhendesaker, særleg ulukker som har skjedd. At publikum står for bileta.

“There were more ordinary people than paid reporters posting information when the tsunami first hit South Asia, in 2004, when Hurricane Katrina hit the Gulf Coast, in 2005, and when Israeli bombs hit Beirut this summer”

Er det mogleg å lage journalistikk utan journalistar? Eg har delte meiningar om dette. Eg synes at balansen mellom profesjonelle og amatørar kan virke veldig bra. Amatørar sørgar for at små begivenheiter som skjer vert teke med i den store medieverda som ofte vert oversett av dei store mediene, og publikum utviklar ein verdifull database av innhald som ellers ikkje ville blitt laga. Det at lesarane bidrar til journalistikken og media følar eg at også skapar nærleik til andre lesarar og nyhendingane kjem litt meir ned på jorda. Det som er utfordringane i forhold til dette med den nye nettjournalistikken er relevansen og truverda i stoffet som blir publisert fra amatørar. Men vi kan vel velje sjølv kva vi vil tru på og ikkje.

Kristin Halvorsen

Eg tykkjer at det er litt uklårt og forstå akkurat kva Kristin Halvorsen meinar i denne artikkelen. Meinar ho at elevane skal ha alle desse sosiale mediane i skuleundervisninga si fordi dei synes det er gøy, og at å ha dei som fag i skulen skal få dei til å bli sittjande på skulebenken? Kristin Halvorsen seier blant anna:

“–Sosiale medier er noe ungdom mestrer godt. Hvorfor ikke bruke det mer i undervisningen. For eksempel ved å bruke blogging og twitring som arena for norskundervisning i tillegg til å skrive stil.”

Dette ho seier om å bruke blogging i norskundervisninga ser eg for meg at faktisk ikkje er så dumt. Ved å gi elevane oppgåver kvar veke som er relevant til faget, blir dei “tvinga” til å reflektere over forskjellige tema, og dei utviklar også skriveferdigheitane sine. Slik som vi gjer i dette faget “digital formidling“. Dette synes iallefall eg er ein bra måte å læra på, og det fungerar veldig greit med tanke på å få tilbakemeldingar på innlegga dine frå andre. Som frå læraren din, dei i klassen, venner osv.

Don`t tweet me lika a fool

På nettstaden femten.no, har 14 år gamle Sonje Brøndmo eit svar til Kristin Halvorsen. Ho er ganske ueining med Kristin Halvorsen om å benytte sosiale medie i skulen. Ho meiner at ungdommen meistrar og brukar nok tid på desse sosiale mediane som det er og at dei ikkje har noko hjelp for styrking av realfag i skulen. Ho skriv blant anna:

“Gud skal vite at vi bruker nok tid på Facebook og Twitter som det er. Det er noe vi faktisk kan,
og noe vi med liv og lyst lærer oss selv. Da trenger man ikke kaste bort undervisningstimene
våre på det.”

Dette er eg samd med, Facebook og Twitter har ingenting med skulen og gjere, og eg forstår ikkje kva ein ungdomsskulelerar skulle hatt å bidra med for å lera ungdommar om desse nettstadene. Sjølv brukar eg ikkje Twitter og er ikkje så godt kjend med den nettstaden, men eg er einig i at ein ikkje treng å kaste bort undervisningstida til ungdommar på Facebook ihvertfall. Ein går tross alt på ungdomsskulen i tre år, og det tek ikkje så lang tid som tre år og bli kjend med korleis Facebook fungerar.

Men som sagt, til blogging i skulen er eg positivt innstilt. Det må sjølvsagt vere fagleg retta, men eg trur at ungdomsskuleelevar kunne lært mykje av å jobbe med ein fagleg blogg. Men då er spørsmålet om dette hadde fungert. Ein fagleg blogg hadde kanskje blitt for kjeisamt for dei og fraværet og interessa for skulen hadde blitt den same som før……?

Quirings artikkel handlar om ei undersøking som er gjort i Munchen i Tyskland i året 2005 der dei interjuvar 38 personar frå forskjellige bakgrunnar frå alderen 14 år og opp til 60, om KVA DEI MEINAR AT ORDET INTERAKTIVITET BETYR OG KVA DEI FORBIND MED DETTE. Personane som er med i undersøkinga er “ordinary users” av interaktivitet som han kallar dei, altså vanlege folk som ikkje er ekspertar.

Men kva er interaktivitet??

Søkjar ein på ordet interaktivitet på Google, kjem det nestan uttallige forslag med lenkjer og bilete. Og her i Kristiansand har dei hengt opp ein Interaktiv skjerm i Tollbodgata. Interaktivitet kan vera så mangt men eg har oppfattninga av at interaktivitet er eit samspel med noko eller nokon i ein kommunikasjonsprosess. Men innan dette er det nok kjempemange forskjellige formar for interaktivitet!

Den interaktive skjermen i Tollbodgata

Spørsmåla som vart stilte i undersøkinga er desse:

¤ Kva tenkjer du når du høyrer uttrykket interaktivitet?
¤ Når du tenkjer på interaktive medie, kva slag medie tenkjer du på?
¤ Kva er det som gjer dei til interaktive media?
¤ Som funksjon?
¤ Kva slag medie er ikkje interaktive?
¤ Kvifor?

Eg trur eg måtte ha tenkt meg litt om, hvis desse spørsmåla hadde blitt stilt til meg før eg har lese denne artikkelen. Eg har aldri tenkt godt over kva interaktivitet verkeleg er.

Det dukka opp masse assosiasjonar rundt ordet interaktivitet då dei forskjellige folka vart interjuva. Det var kun to personar som aldri hadde høyrt om dette ordet før, og det var to ungdommar som framleis går på skule og er 14 og 16 år gamle. Men begge to eigde interaktive medie som datamaskin og mobiltelefon og brukte dei kvar dag.

Alle assosiasjonane folk kom med vert delte inn i fem “dimensions” som Quiril kallar det:
Social dimension: Assosierar ei handling mot ein anna menneske, for eksempel og råde eller kommentere på eit problem. Eller Social relationships som er meir assosiert med kontakt med andre folk, på chatterom for eksempel.
Individual dimension: Assosieringane beskriv ein individuell handling, utan å referere til kommunikasjonspartnarar, for eksempel å laste ned musikk frå internett eller å surfe på nettet.
Image dimension: Assosiasjonane går og ut på at dei har ei meining om det interaktive mediet, for eksempel at dei synes at færre born les, dei sit berre og spelar dataspel. Her dominerar dei negative assosiasjonane til interaktive medie.
Content dimension: Assosierar interaktive medie til faktiske ting, slik som datamaskinar, TV og mobiltelefon.
Technological dimension: Assosiasjonar som refererar til karakteristikk av det teknologiske systemet. Som ein av dei som vert undersøkt sa: “Everything that is not electronic is not interactive for me” - (Male 24 years old)”

For å kartlegge alle assosiasjonar og ytringar om interaktivitet som personane i undersøkinga kom med, brukte dei noko som Quiring kallar “Schema“. Dette er teoretiske rameverk for å illustrere korleis brukara utviklar, lagrar og brukar deira idear om interaktivitet. “A schema can be defined as …a network of interrelated elements that defines a concept for some individual” Står det i artikkelen til Quiring.

Dei som vart interjuva i undersøkinga fokuserte veldig sterkt på dei sosiale og individuelle aspekta og utfallet vart slik:
¤ Social dimension: 95 responsar.
¤ Individual dimension: 60 responsar.
¤ Technologic dimension: 24 responsar.
¤ Image dimension: 18 responsar.
¤ Content dimension: 5 responsar.

Quiring understrek resultatet av undersøkinga med dette utsagnet:

“Users have the impression that interactivity is a phenomenon that resides in themselves and envolves from social and individual action”

Resultatet av undersøkinga er to skjema, Appendix 1 og 2. I det fyrste skjemaet (Appendix 1) står assosiasjonane til interaktivitet med dei forskjellige dimensjonane og i Appendix 2 er det lista opp interaktive utstyr og tenester.

Eg synes at det var interresant å lese denne artikkelen, men som Quiring og skriv i artikkelen, så kan jo ikkje denne undersøkinga gjelde for heile verda, då det var kun 38 tyskarar som var med på den. Men den er uansett ei god undersøking, sidan ein får jo belyst ulike sider ved interaktivitet og ikkje minst synspunkta til “ordinary users”

Eg har då valgt å seie litt om denne bloggen: http://photoshop.blogg.no/ Bloggens forfattar heitar Kristine, er 18 år og bur i bergen. På linken der det står “om meg”, skriv ho at ho bloggar om “- Alt som har med PhotoShop å gjøre.” Og nettopp det ho skriv her synes eg stemmar veldig bra.

Når eg kjem inn på bloggen hennar ser eg fyrst nokre store bilete av ei jente, som sikkert er ho sjølv og eg ser overskrifta “PhotoShop – unleash your creativity” Dette understrek jo med ein gong kva bloggen handlar om, nemleg PhotoShop. Og når eg blar med vidare nedover, kjem spørsmålet “Ønsker du nytt bloggdesign?” opp med store bokstavar. Og ho skriv at ho kan lage design til bloggen din for 250 kroner. Dette synes eg ikkje er særleg interresant, men eg blar meg vidare nedover fordi om. Og då byrjer bloggen og verte spanande synes eg. Sidan eg likar å eksperimentere litt med PhotoShop, så er det interessant for meg å sjå på bileta ho legg ut korleis ho redigerar bilete på PhotoShop. Og ho lærar oss korleis vi også kan lage kule effektar med bilete og visar korleis ein kan lage forskjellige ramer, forlenge augnevipper på bilete og korleis ein kan få dalande snø på bloggen sin, noko som ho sjølv også har. Dette er berre nokre av tinga du kan lære her inne.

Bloggdesign som Kristine har laga

Men over til oppgåva og dei forteljartekniske verkemiddela som ho brukar i bloggen.
Strukturert sett synes eg at bloggen er veldig fin og symmetrisk med beine liner nedover der sida er delt i tre spaltar, eller ramer som ho kan skrive i. Den fyrste rama til venstre er ein meny, med lenkjer nedover der du kan sjå litt informasjon om ho, bilete, konkurransar, spørmål og svar, HTML-tagging og meir. Denne rama gjer det enkelt og oversikteleg for oss som vil bruke bloggen hennar til å finne akkurat det vi leitar etter. I spalta eller rama heilt til høgre ligg det diverse ting, mange lenkjer til blant anna kategoriar, arkiv og dei siste innlegga hennar. Denne rama med lenkjer gjer også bloggen oversikteleg. Rama i midten er hovudsida, det som ho skriv og bloggar om. Her får vi vite at vi kan kjøpe design av ho som ho kan lage til oss og her kan vi lære mange nye tips til kule ting vi kan gjere med bileta våre i PhotoShop. I denne midtrama, som er størrre enn dei to på sidene ligg det masse bilete der ho visar oss korleis vi kan jobbe i PhotoShop. Det ser ut som ho tek bilete av sin eigen skjerm og legg dei ut medan ho forklarar kva ho gjer og korleis vi skal gjere. Dette ser veldig lett ut og gjere for dei fleste, også nybegynnarar i PhotoShop og det er jo veldig bra. Så ho er veldig flink til å gjere PhotoShop forståeleg for dei som ikkje er så veldig erfarne “PhotoShop-menneske”.

Eksempel på korleis bileta der ho lærar oss tips og triks i PhotoShop ser ut

Språkleg så synes eg ikkje ho gjer det så veldig bra. Ihvertfall ikkje med tanke på rettskriving. Ho stavar nokre ord feil, og ordlegg seg litt feil her og der igjennom bloggen sin, og dette trekk litt ned og får det ikkje til å sjå så veldig “proffesjonelt” ut. Ho er og prega av eit ganske kjeisamt språk, ho brukar ingen spesielle språklege verkemidlar som metaforar eller ironi, ho skriv mest “rett fram”.

Og ho er dårleg til å “reklamere” for at ho kan lage design til deg. Ho skriv “Hvor mange er det som egentlig er interessert i ett blogg design laget av meg? Jeg ser det er mange som ser at jeg lager design. Men det er ganske så få som melder seg…” Og når eg ser at ho skriv at det er få som meldar seg, tenkjer eg at ho kanskje ikkje er så flink da, og då vert ikkje eg interessert i å få laga eit design eg heller. Så dette vil eg seie at er litt dårleg retorisk sett, då det da altså gjeld å få folk til å vera einig med deg i det du meinar, eller i denne samanheng det å selje eit bloggdesign til oss.

Konklusjonen min om denne bloggen er at den ser veldig fin ut, med mange fine og godt forklarande bilete, og den er ryddig og oversikteleg. Medan språket ho brukar kunne vore litt meir interessant og varierande for å verkeleg fange lesaren og ikkje minst å selje blogggdesignet sitt, og ho kunne unngått skrivefeila. Men for alle dei som likar å leike med PhotoShop så er jo dette ein topp blogg å lære nye triks og teknikkar på.

Web 2.0 vil seie det stadiet som internett er på i dag som er brukargenerert og er ein plattform der alle kan bidra med sitt. Vi som brukarar tek i bruk nettstaden, til forandring frå før (Web 1.0) då det var einvegskommunikasjon mellom bedrifter og organisasjonar som la ut informasjon på nettet. No er det dags for meir tovegskommunikasjon, sendarar og mottakarar går begge vegar og weben er det nye torget. Og vi held no på å utvikle internettet til Web 3.0, som eg kjem tilbake til snart.

No for tida er omtrent alle meir eller mindre “avhengig” av å bruke internett. Til mange forskjellige formål. Nokon tenar penger via internett, ved å lage heimesider till si eiga bedrift og for å selje produkta sine til folk, nokon reklamerar for produkta sine ved annonsering på nestan kvar einaste nettstad vi tittar innom. Nettaviser er blitt veldig populært, som Dagbladet, VG og Aftenposten etc. Og det som er så annleis med nettavisa i motsednad til papiraviser er at på ei nettavis kan mottakaren, altså vi som les, vi kan kommentere innlegga til avisa og på ein måte “svare” til avisa med våre meiningar og det som vi tenkjer om den og den saken. Det vert symbiotisk. Når vi kommenterar innlegg, legg avisa til linken til oss og vi legg til linken til avisa. Altså vert massemedia meir som tovegskommunikasjon istaden for einvegskommunikasjon som det var før, då nettavisene ikkje var kommen enda. Den nærmaste kontakten med avisa du fekk da, var å skrive eit lesarinlegg. No vert lesarane trekt til kvarandre, ved at dei nettopp kan kommentere avisa sine innlegg, og starte debattar med kvarandre derifrå. Om dette vert brukt på feil måte, og folk ikkje held seg seriøse, men skriv stygge innlegg til kvarandre, kven er det da som har ansvaret for alt som vert posta? Det hadde blitt ein STOR jobb om ein skulle sotte å sensurert og regulert alt som vi som lesarar og mottakarar kommenterar på dei forskjellige nettstadene.

Det som eg trur er mest populært og som vert brukt mest er dei sosiale nettstadene. Som Facebook, Twitter, forskjellige chatterom og ikkje minst blogging som er i skotet no for tida. Omtrent halvparten av det norske folk brukar ein slag form for sosiale mediar og mange brukar nok veldig mykje tid på dette. Her kan vi holde kontakten med fjærn og nær, vi får innblikk i kvarandres liv, utan å måtte ta kontakt med dei. Dette veit eg ikkje om er positivt eller negativt, men eg følar at akkurat desse sosiale nettstadane kjem til å utvikle seg. Om vi sluttar å bruke Facebook, har det nok komt noko anna som er langt “betre” som vi heller byrjar å bruke.

Også har vi jo alle dei forskjellige søkemotorane som Google, Nummeropplysninga 1881, Kvasir, Sol, Wikipedia etc. Om det er noko vi lurar på, kva som helst, så kan vi berre skrive eit ord som er i samanhengen av den informasjonen vi leitar etter, og vips! så er det komt opp fleire tusen forslag til det me er ute etter. Og på Wikipedia kan vi tilogmed lage ei ny side og fylle den ut med informasjon sjølv hvis vi følarfor det. Og er det nokon som ringer oss på mobilen og vi ikkje har nummeret, kan vi berre søkje opp nummeret på 1881, og så får vi svar på kven det er som har ringt med ein gong. Dette er jo GENIALT! På ein måte. Men kva skjer med privatlivet vårt, når alle i heile verda kan få tak i oss? Og dei kan finne informasjon om kor gamle vi er og kvar vi bur? Då har vi jo mista litt av kontrollen og privatlivet som vi hadde før. Dette er litt skummelt synes eg, og det kjem nødvendigvis ikkje til å bli betre framover. Vi vert på ein måte tilgjengelege 24 timar i døgeret, sjølv om det ikkje er alle i verda som ynskjer dette.

Dette med tilgjengelegheit, privatliv og kontroll er også nokon av emna Lawrence Lessig tek opp i det han skriv i boka si:

“When we see the path that cyberspace is on now—an evolution
I describe below in Part I—we see that much of the “liberty” present at
cyberspace’s founding will be removed in its future.Values originally considered
fundamental will not survive. On the path we have chosen, we will
remake what cyberspace was. Some of that remaking will make many of us
happy. But some of that remaking, I argue, we should all regret.”

Her er ein film du kan sjå der Lawrence Lessig gjer sitt syn på at det trengs forandring i informasjonsrommet, problemar med “copyright”-lova og andre problem som er relatert til internettet: Lawrence Lessig – A Public Talk on Internet Governance

Eg tenkjer på at no er internett på Web 2.0 stadiet, medan det held på å utvikle seg til Web 3.0 stadiet som er ein vidareutvikling av Web 2.0. Web 3.0 vert kalla “publiseringsplattformen” og er eit verktøy for å systematisera informasjon. Det vert så smått brukt av nokon og vert også kalla eit “nerde-verktøy” og “den semantiske weben“. Det går ut på at konteksten og samanhengen i det du søkjer, tolkast av systemet. Systemet forstår dataene du gjer utav samanhengen som dei står i. Altså at maskinane skal forstå og tolke informasjonen vi gjer, meir sim eit menneske gjer. Kanskje kjem vi til å angre på korleis vi kjem til å “forme” internettet i framtida, kanskje ikkje.

Men har vi verkeleg kontroll?

aurorara:)

Eg snøggleste meg gjennom dei fleste bloggsidene forelesaren har lagt ut, og eg fant ut etterkvart at den bloggen eg likte best, er bloggen til Audun Lysbakken.

Her er eit bilete av Audun Lysbakken, lånt ifrå bloggen hans.

Audun Lysbakken er nestleiar i Sosialistisk Venstreparti og bloggar om måla som partiet hans sloss for, og store og små spørsmål som han vil seie si meining om. Han vil ôg få respons frå andre, og deira synspunkt rundt sakar han skriv om. Eg synes at det han skriv om er relevant og interessant. Det er sjølvsagt politisk retta, men han skriv i ein personleg stil som gjer at eg følar at eg vert litt kjend med han som person også, istaden for å berre få vite kva han meinar om forskjellige ting.

Det som tiltrekk meg med ein gong eg kjem inn på bloggen hans er bileta og titlane han har på innlegga sine. Han har fine store bilete og fengande titlar som gjer at nysgjerrigheita mi vert pirra til å lese det han har skrive i innlegget sitt. Han skriv om aktuelle sakar og nyhende, som gjer meining å lese, nettopp fordi eg finn innhaldet interessant. Det er det tydeleg at andre også gjer, når eg ser at det er mange som kommenterar innlegga hans. Han kjem rakst til poenget i byrjinga av innlegga sine, noko som ôg får lesarane til å ville vite meir om kva han skriv om, og han forankrar ytringane sine med lenkjer som leiar til andre kjelder som til forskellige nettaviser og andre nettstadar.

Andre ting som eg legg merke til når eg les igjennom innlegga hans er språket hans. Han brukar eit ganske enkelt språk, noko som gjer at det han skriv er lett å lese for dei unge i samfunnet som også er politisk engasjert. Eg har merka på mange andre bloggar eg har lese at det er så mange vanskeleg ord med i teksten, ofte samanhengande, og dette gjer at eg dett utav konteksten og får ikkje med meg innhaldet og bodskapet som eigentleg skulle fram. Dessutan er ikkje alle innlegga hans så veldig lange, noko som eg ôg synes er bra, sidan lange innlegg kan fort verte kjeisame.

Audun Lysbakkens blogg får fram meiningar og synspunkt på ein kort og grei måte, og eg synes den er ein god blogg. Eg kjem nok til å byrje å stikke innom denne bloggen i ny og ne.

aurorara:)

Vår fyrste oppgåve: “Kva ynskjer eg å få ut av dette kurset og korleis skal eg nå det målet?” Dette spørsmålet synes eg det er vanskeleg å svare på. Eg trur moment som eg trekk til meg og synes er viktige innanfor dette faget, kjem til å dukke opp ettekvart som vi byrjar å blogge og ha undervisning. Men nokre av måla mine er at eg vil ihvertfall lera meg å blogga, og bli kjend med med bloggverktøyet “WordPress” som vi brukar. Og eg vil lære meir om internett, korleis bruken av det forandrar seg heile tida, kvifor så mange av oss følar trong til å legge seg personleg ut på nettet og ikkje minst kva som skal til for å skilje seg ut på internett, eller i “bloggverda”. Kva er det som får andre til å ville lese bloggen din og følge med på den? Det er eit spørsmål som eg håpar å finne litt ut av og som eg synes er veldig interresant.

Så ved å følge med på andre sine bloggar og gjere oppgåvene eg får så bra som eg klarar, og vera tilstades på forelesningar og gruppearbeid,  håpar eg å nå måla mine (og andre mål som dukk opp undervegs). Og som student vil eg sjølvsagt også prøve å nå måla som står i studenthandboka:

“Etter endt emne skal studentene
- ha innsikt i prinsippene for kommunikasjon og formidling i digitale nettverksmedier.
- kunne beskrive, vurdere og sammenlikne ulike nettbaserte tekstsjangre.
- kunne gjennomføre nettbaserte formidlingsprosjekter ved bruk av aktuell programvare.”

Eg ser fram til å komme inn i dette med blogging, og eg trur eg kjem til å få mykje ut av dette faget ved å skrive mine eigne innlegg, lesa og kommentera andre sine innlegg og eg håpar at dette vert lærerikt og interessant. Eg er også spent på Temaprosjektet vi skal ha seinare i semesteret.

aurorara